Opptakten

Om å «Så et frø.»

På veg til Trondheim/Oslo i 2006 mellomlandet Otto og jeg i Bergen der vi måtte bytte fly og vente en tid. Under vår lunch kom vi i tale med to t/o deltakere fra Kristiansand. Helge hadde vi kjørt t/o sammen med tidligere og han bruker ikke for mye tid på kilometeren. Jeg fortalte om PBP og håpet om at vi kunne bli en gruppe fra Sørlandet. Etter min deltakelse i 2003 hadde flere gitt sterke ytringer om at neste gang skulle de stille til start, men vissheten er at slike velvillige uttalelser taper sin virkning etter som tiden går.

Vi skiltes i Bergen med uttalt ønske om å talas på nyåret 2007 om PBP.

Under en 320 km treningstur før t/o 2006 da vi tok en hvilepause etter stigningen opp Momrak undret Jon Kristen Bosvik hva den trøyen jeg kjørte i symboliserte.

Jeg fortalte om PBP og inviterte ham med til kvalifiseringsrittene året etter. Det var han ikke særlig interessert i, men frøet fikk gro og da kalenderen viste 2007 og kontakten var skapt mot Vest Agder fikk han invitasjonen han fenget på.

OK, han kunne henge med på kvalifiseringsrittene.

Noen av disse rittene løper også om natten, og Jon Kristen investert i lykteutstyr som; lager natt til dag, ikke for en billig penge riktignok. Annet utstyr ble også anskaffet, og da vi var vel ferdige med 40-mila konkluderte han med at alle kostnadene tatt i betraktning måtte han bare delta.

Deltakerne

Helge satte i gang mønstring i Kristiansandsområdet, og da kvalifiseringsperioden startet i april var gruppen 4 fra Vest Agder og 3 fra Aust Agder.

Helge Ribe, Arne Breistein, Jens Glad Balchen, Juan Salinas, Jon Kristen Bosvik, Otto Mollestad og Petter Fersnes.

Forventningene

Før start hadde noen av oss nedfelt våre forventinger til deltakelse og gjennomføringen.

Jens: Å komme hjem i tide til bryllup

Jon Kristen: Å være fullt restituert til rypejakta i september

Juan: Å fullføre løpet under 90 timer og ikke treffe noen rundkjøringer på veien fra/til mål.

Petter: En gjennomføring med tilstrekkelig overskudd ved målgang til at jeg umiddelbart ønsker å delta om 4 år

Møtet

Vi reiste fra Kjevik morgenen lørdag 18. august via Gardermoen og de Gaule på formiddagen. Hotellet hadde ordnet med drosjer som ventet på oss ved ankomst. Vi hadde forent oss med Bjørn fra Sannes som vi hadde kjørt kvalifiseringsrittene sammen med. Det var med nød og neppe at 8 mann med sykkelkofferter og annen bagasje fikk plass i 3 større drosjer. Jeg ble alene i bilen med bagasjen. Sjåføren behersket fransk, noe jeg ikke gjør. Vi hadde det riktig hyggelig. Hans tirader (franske er verdensspråk kun i Frankriket) ble nikket og oui’et til.

Hotellet lå i en liten forstad til det større startområdet og avstanden dit var hyggelige ca 4 km.

En stor kontingent danske deltakere var også innlosjert der. Mye erfaring ble delt og store forventninger ble utvekslet, strategier og teorier skulle settes på prøve. Tidsmål florerte fra 52 timer til vårt beskjedene «innen fristen på 90 timer».

Jens er en datateknisk frike. Flott med en slik på laget. Han hadde opprettet hjemmeside som han oppdaterte med bilder og tekst fra vår ankomst og mye gjennom løpet. Se siden:

Han hadde også lagt løypen inn på GPS som var montert på styret. Ved hjelp av GPS’en fant vi lett veien fra hotellet til startarenaen.

Søndag var det teknisk kontroll på stadion der starten går. Lys og annet reglementert utstyr skulle gjennom nåløyet. Kontrollen var utsatt til starttidspunktet.

Startnummer, klistremerker med kontrollnumre og en masse papirer gir retten til å slippe gjennom slusen før start. Hvert land har sin «bås» for utlevering.

Til Salinas bekymring fant funksjonæren ikke hans papirer, og uten papirer ingen start. Salinas er en av våre nye landsmenn. Han snakker norsk og oppfatter seg også slik. Han er liten og mørk, og den oppvakte funksjonæren satte spørsmålstegn på om han var norsk. Salinas er fra Chile og i den båsen lå da også hans startdokumenter. Blodtrykket senket seg.

Under Setesrittet hadde vi avtalt å treffe Leif før start. (Leif Grimstveit har syklet Styrkeprøven alle gangene den har vært arrangert).  Intet om tid og sted, men det demret fra 2003 at den norske kontingenten samlet seg på tribunen inne i idrettshallen. Der satt et godt knippe av de norske, Robert som jeg traff i 2003 og som jeg også syklet sammen med i Dolomittene i 2006. Øystein Rohlff hadde med de norske PBP-trøyene vi hadde bestilt, og der var selvfølgelig Leif som geleidet oss rundt til de forskjellige obligatoriske «postene» arrangøren krevde at vi møtte til.

Vi hadde alle sammen meldt oss på i 90-timerspuljen, unntatt Bjørn som hadde målsetning om å gjøre turen på 48 timer. Greit med god tid om noe skulle skje, og det gjør det som regel.

Jeg hadde håpet å kunne starte sammen med Leif. Lokalkunnskap, erfaring og et rullende verksted kan ikke prissettes for høgt. For alle parter er det et stort pluss å være en gruppe – ikke for stor-  6-8 personer er bra.

Salinas var klar på at han ikke ville kjøre hardt, men heller sove lite.

Jens måtte kjøre raskt fordi han skulle nå et fly litt tidlig på fredagen for å rekke et bryllup i Stavanger. Helge og Arne hadde intensjoner om å følge Jens. Otto skulle klare tidslimiten og undertegnede hadde ønske om å gjøre turen uten store spissbelastninger og med en bedre «ettersmak» enn i 2003.

Vi avtalte med Leif om å møtes kl 21. Starten var kl. 21:30.

Starten

Da vi møttes til start ved SAINT QUENTIN EN YVELINES var det med yr i luften og en evighet med deltakere foran oss i den røde slangen som baklysene dannet. Det gikk sent framover mot starten som skulle avvikles fra kl 21:30 og yret økte gradvis.

De siste værmeldingene antydet regnbyger de første dagene. Det er alltid noe tjavs å sykle i regn. Det er ingen glede i en framtid med regn. Tankene trakk mot årets Trondheim/Oslo.

Vi startet kl 22:50, og forsinkelsen fikk vi godskrevet.

Det er et fascinerendes syn når 600/700 syklister med rødt baklys snor seg fram i natten.

Den første tiden hadde vi mastercar. Den forlot oss i natten da veglysene forsvant, der asfalten ble mørk og økende regn gjorde den enda mørkere.

Vi holdt kontakt med hverandre med rop. Etter hvert orienterte vi oss mot de fantastiske frontlysene til Jon Kristen og Jens, de ble lanternene våre i natten.

I utgangspunktet hadde vi planlagt å kjøre til Brest, alternativt til kontrollposten før Brest.

Gjennomføringen

Med Jens i teten holdt vi stor fart selv om andre dro fra oss hadde vi disses baklys å orientere oss etter. Regnet økte og temperaturen falt gjennom natten. Mat hadde vi nok av og vann manglet det ikke på. Det var lett å slikke i seg ansiktsvannet som rant i strømmer og med svette innblandet ble saltbehovet dekket. Et eller annet sted falt Juan av. Han hadde signalisert at han ville slippe om tempoet ble for høyt og heller kjøre sitt eget løp. Etterhvert viste det seg å være et fornuftig valg.

Ca kl 04 ankom vi første matstasjon, Mortage au Perche etter 140 km. Da regnet det stritt. Etter mye god og varm mat gikk vi for å fortsette. Ved inngangen møtte vi Juan som ankom, frossen og gjennomvåt. Vi stakk hodene utfor døren, tenkte på værmeldingen som hadde antydet regnbyger, vendte om og gikk inn igjen i varmen og til ny drikke.

Pausen ble lengre enn ønskelig og omsider la vi i veg. Det var 82 km til neste matstasjon og første kontrollpost i Villaines-la-Juhel.

Fortsatt lå Jens hovedsakelig i tet og gjennom natten holdt han høyt tempo. Høyt tempo genererer normalt god varme, men strømmen av regnvann tappet meg så for krefter at jeg forsto at denne måten å kjøre på ikke var til mitt beste.

Dagslyset kom før vi nådde Villaines-la-Juhel. Der var det en opphopning av syklister og mye bravur fra de lokale entusiastene. Jeg fikk registrert meg kl 09:30 og kjøpt mat uten nevneverdig venting i kø. Vel ferdig med måltidet ble jeg oppmerksom på at de andre i gruppa fortsatt sto i kø, og jeg meddelte at jeg ønsket å kjøre uten å vente på dem. Tanken var å kjøre litt roligere og få restituert meg så godt dette kunne la seg gjøre. Kjøpte noen bagetter i en bod og valgte å fylle maven gradvis på neste etappe.

Det var ca 90 km til Forgeres, mat-og kontrollstasjon og meningen var å bli tatt igjen av hovedgruppen på denne etappen. Det gjorde gruppen ikke. Visdommen i strategien til Venke og Kjetil fra T/O om å ta korte stopp og kjøre jevnt i lavere hastighet har absolutt meget for seg. Jeg holdt et jevnt og greit langkjøringstempo, uten stress og godt avslappet i stigningene. I blant kom jeg i lag med andre og hadde fordelen av å henge, men stort sett gikk det i egetvalgt tempo. Været hadde lettet og regnbygene var sporadiske og med lettere nedbør.

Jens tok meg igjen da jeg svingte inn til kontrollposten, hvor jeg stemplet inn 13:50; han hadde «glidd» fra de øvrige.

Jens liker å ta seg god tid på matstasjonene så jeg forlot ham og traff de øvrige da jeg dro videre mot Tinténiac som ligger 365km fra start.

Lomma var full av mat, og gjennomsnittstiden var 27,8 kmt. De andre kunne med hell få ta meg igjen. Vi hadde uansett gjort avtale om å kjøre sammen fra neste stopp.

Stekket fra fram til Tinténiac var den kortest leggen på turen, kun 55 km. Jens hadde åpenbart endret strategi og føk forbi meg med et lite felt etter halvkjørt etappe. Jeg logget inn kl.16:34

Det var en heller begivenhetsløs strekning, men gleden over godt vær varmet.

Vel framme hadde gruppa ikke nådd meg og jeg spiste sammen med Jens. Han hadde vurdert at han ikke ville vente på de øvrige, men heller fortsette i sitt tempo. Fortsatt var Brest første aktuelle sovestasjon for Jens, jeg begynte å tvile på om det fortsatt var gyldig for min del.

Jeg spiste meg stupmett og fikk også gjort andre nødvendige ærend før sluttpuljen kom.

Det ble en god times restitusjon og motivasjonen var høy da vi dro videre mot Loudéac,

450 km fra start. Dit var det nå ca 90 km. Det dro seg mot mørket, og beksvarte skyer tok lyset tidligere enn annonsert.

Vi hadde ikke vært lenge på hjul før det begynte å regne tungt igjen og denne gangen med merkbar motvind og synkende temperatur, kombinasjonen sugde krefter.

Sykkelbrillene mine tålte ikke kombinasjonen av, mørket, spruten og lysrefleksen. Jeg valgte å kjøre videre med liten glipp på øyelokkene; absolutt en bedring.

Jeg begynte virkelig å merke slitet, vonter var jeg heldigvis fri for. Etappen var ellers begivenhetsløs, natten kald og bekmørk, lengten etter varm mat og innetemperatur var økende. Utrolig hvor laange mil kan bli.

Omsider nådde vi Loudéac og logget inn kl.22:45

Jens hadde reist, Arne fikk melding fra ham da han åpnet mobilen inne i den varme matsalen. Jens ville overnatte på neste kontrollstasjon. Dit var det ca 80 km.

Jeg hadde helt bremsene på. Ikke for noe ville jeg nye 80 km i dette været. Alt var vått, unntatt luften i slangene.

Leif og Otto var enige, kanskje alder begynner å virke. Jon Kristen ønsket også noen timer på øret, mens Arne og Helge ville fortsette fram til klubbkammeraten. Vi ønsket dem lykke til, og ventet ikke å se dem igjen før på hotellet etter målpassering. Vi proppet i oss mat og drikke før vi køyet.

Jeg betalte for en madrass og 5 timers hvile, vekking kl 06, og vi hadde avtalt avgang ca kl 07.

Madrass og et ullteppe, en kald idrettshall med dører som slamret, alt gav en guddommelig hvile i håp om en morgendag uten nedbør.

Ny dag. Hvilen var god, men håpet brast….ny fuktig dag, men ikke så stritt regn og med rift i skylaget.

Vi proppet igjen i oss mat og drikke. Da vi startet var regnet fraværende.

Nå var gruppen halvert. Hvilen hadde gjort oss godt og vi befant oss snart i en større gruppe som holdt god fart de ca 75 km til  Carhaix etter 526 etter start. Etappen er noe kupert, men uten de store høydevariasjonene. Vi startet på 160m.oh.  og kontrollstasjonen ligger på 150m.oh. Ingen av oss hadde pådratt oss vonter, unntatt bakenden min som begynte å bli noe tynnslitt etter setegnikkingen og konstant våt sykkelbukse.

Vel framme logget vi inn kl. 10:25 og planla en god og lang matrast. Otto ønsket å dra i forveien. Jeg hadde selv hatt god erfaring med å kjøre mitt eget løp. Det hadde gitt meg bra restitusjon. Jens, Arne og Helge var selvfølgelig dratt da vi kom, og vi lurte på hvor Juan kunne befinne seg. Han hadde vi ikke sett/hørt noe i fra siden noen timer etter start.

Da vi dro fra Carhaix kunne vi for første gang ta av regnjakken. Etappen er ca 88km og meget variert med stigning til 350m.oh midtveis før terrenget synker til nesten havnivå ved Brest. Det ble sol og god temperatur, men vinden fra havet var ganske krass. Etter løypas høyeste punkt hilste vi til Bjørn som kom hesende i en gruppe ivrige syklister. Hans mål om 48 timer var definitivt ikke innen rekkevidde lenger.

I et vegkryss før den siste nedstigningen mot Brest vinket vi til Juan som var på returen.

Vi logget inn kl.15:15  og premien som arrangøren gir for halvkjørt løp ble skyllet ned på et blunk. En boks kola varer ikkje evig veit du. Vi var ved godt mot og sløvet ved matfatet. Jeg gruet dog noe mot de lange seige motbakkene som ventet på returen. Unødvendig. Den stive motvinden vi hadde hatt de siste 60-70 km var nå medvind som skjøv oss opp de lange bakkene i anstendige 19km/t. Det var bare herlig.

Målet for dagen var å overnatte på samme stasjon som sist. Etter hvert som vi fjernet oss fra kysten mørknet skyene og regnet ble igjen vår følgesvenn. Vi stemplet inn i Carhaix kl 20:15 og rastet ikke lenge før dagens siste etappe til Loudéac hvor vi logget inn 01:35 etter en legg med mye styrtregn, kaldt vær og dårlig sikt. Jeg hadde registret at vi hadde passert mange ryttere siste milene før kontrollposten og fryktet at det ville bli trangt om madrassene. Jeg booket derfor soveplass før jeg inntok matsalen. På veg til maten møtte jeg Juan som var i siget ut fra stasjonen. Det høljet ned. For en viljestyrke han har.

Inne i den varme matsalen møtte vi Arne. Han hadde pådratt seg en vond Akilles og valgte å kjøre med oss. Erfaringen fra PBP-2003 hadde gitt at jeg hadde med meg en velfylt medisinpakning og jeg foret Arne med Voltaren. Vi måtte dele på beholdningen for jeg hadde pådratt meg smerter på samme sted.

Jeg unte meg en dusj og la meg, utrolig dumt, med klærne på. Håpet var at de ville tørke gjennom natten. Våknet etter en time, skjelvende av kulde og slik lå jeg til vekking.

I matsalen var alle til stede. De hadde ikke fått sengeplass og hadde hvilt seg med hodene på bordkanten. For resten av løpet ble dette måten vi snappet til oss hvile på. 10 minutter her og der, med hodene på spisebordet. Under frokosten kom vi i tale med de to eneste norske kvinnene som startet. Da vi dro skulle de ta seg en sengehvile. De kom ikke i mål innen tidslimiten.

Når vi dro er jeg usikker på, men vi var innom en uanmeldt kontrollpost kl 08:05 før vi nådde Tinténiac kl 10:43.

Jeg tror været hadde vært bra. Bevissthetsnivået var nå synkende og belastningene begynte å føles. Godt å vite at det var ringe 55 km til Forgeres.

Under vegs forsøkte vi å hekte oss på en gruppe danske ryttere som føk forbi oss. Arne og Jon Kristen nådde dem igjen, mens Leif og jeg gav opp å kjøre dem inn; vi ønsket ikke å bruke krefter unødvendig. Etappen er lite kupert og vi holdt vårt jevne tempo. På flatene inn mot byen stod Arne og lappet dekk. Tror det var den eneste punkteringen vi hadde på hele rittet

Vi deltok som skuelystne og pendlet de siste kilometerne inn til kontrollen sammen hvor jeg ble logget inn kl 14:39.

Vi rigget oss for et godt måltid og planla å kjøre til Mortange-au-Perche for å overnatte/hvile før innspurten på fredag. Fra Forgeres til Mortagne er det offisielt 169km og planleggingstidspunktet var ca kl 15:00. Vi følte vi hadde masser av tid og lå behagelig innen tidslimiten, selv om vi da kun hadde ca 4 timer forsprang på fristen. Hver kontrollstasjon har sin åpningstid og sin lukketid. Kommer man etter lukketiden, er man ute av løpet.

Jon Kristen var uvanelig treg i matfatet. Det bekymrer meg når gruppemedlemmer ikke tar til seg næring undervegs eller ved matstasjonene. Erfaringsmessig kan det være at man har mistet fokus på nødvendigheten av å ta til seg næring, en likegladhet som de fleste som har kjørt langt og tappet seg for overskudd sikkert kjenner igjen.

Forklaringen viste seg å være at Jon Kristen og Arne hadde hatt fartslek seg med danskene over en lengre periode. Dette hadde tappet Jon Kristen for det overskuddet ham måtte ha hatt og det førte til at han ikke greide å ta til seg næring. Magen ville ikke holde på maten. Absolutt ingen ønskesituasjon for noen i gruppa. Vi håpet det ville være svært kortvarig

Da vi dro videre mot Villaines-La-Juhel, et strekk på 88km ble det fort klart at framdriften ble lavere. Leggen er relativt sterkt kupert, det ble knappe styrefarten i bakkene og vi hadde tett kommunikasjon til halen så vi ikke skulle presse Jon Kristen for meget. Magen bedret seg ikke, for alle unntatt ham var dette en god restitusjonsfart og utrolig nok registrerte vi oss inn kl.20:00. Da hadde det regnet den siste biten før stoppet.

Jon Kristen la seg under et spisebord og vi skaffet mat og drikke. Jon Kristens mat stod stort urørt, men han beholdt cola i magen.

Leif kjente til stedets spesialiteter og vi andre mesket oss i godt bakverk, en kringleliknende sak, vi tømte kjøkkenets beholdning av deiligheten.

Jon Kristen fikk sove noe, men ikke lenge. Vi tvang ham opp for vi ante at neste legg kunne bli verre å få gjennomført. «uten mat og drikke, duger helten ikke»

Det ble en lang natts ferd mot hvile i Mortagne ca 82km fremme.

Jon Kristen var svært utmattet etter å ha kjørt i nært 15 mil uten energitilførsel og utsiktene for nye 8 mil var ikke oppløftende. Vi øvrige tok styringen og stoppet ved hver åpen kaffe/bar vi så undervegs. PBP-deltakere nyter stor aktelse hos lokalbefolkningen, og stedvis var det rene 17-maistemningen å spore. Barer holdt oppe døgnet rundt og dette førte til at vi hyppig kunne gjøre stopp for kaffe og cola. Jon Kristen beholdt etter en tid colaen, men det er lite næring i denne i forhold til hans behov for energi.

Før en lang stigning etter ca 45 km kollapset han i stupmørket, heldigvis lå Arne bak ham og fikk ham inn på sikker grunn, bort fra vegbanen. Han kom seg etter en halvtimes tid og vi seg videre.

I Marmers , en liten landsby ca 30 km før kontrollposten stakk vi innom en bar Leif og jeg kjente fra PBP 2003. Det var her vi fikk servert to fat med raspet gulrot i stede for to konjakk som jeg trodde jeg hadde bestilt. Stedet hadde fornyet seg og kunne tilby soveplass i et rom litt langt inne i etablissementet. Dit kom aldri Jon Kristen, han krøp straks sammen i ball under nærmeste spisebord og fikk seg en kort søvn; mat var utenkelig.

Jon Kristen mobiliserte de siste rester av krefter og vi logget inn ved kontrollen i Mortagne kl.03:45 med en snittfart på ca 12km/t på denne leggen.

Det var fantastisk å komme inn i varmen og å få av fuktig tøy. Offisielt var det nå 143 km til mål. Men avstandsangivelsene hadde vist seg så langt å være i det korteste laget, noe som viste seg ved målgang. Min kommuter viste da at løpet var 30 km lengre enn de 1227km som arrangørene skilter med.

Dersom vi skulle få med oss Jon Kristen til mål var det avgjørende at han tok til seg fast føde.

Jeg serverte ham en kjøttstuing og cola og satte meg til bords tvers overfor ham. Han sleit og svelget, jeg nøt min porsjon. Maten hadde knapt rørt ved tarmtottene hans før den kom i retur. Fontenen berørte bordet mellom oss før den landet på min halvspiste tallerken. Jeg husker jeg vurderte å skaffe meg en ny porsjon. Det var «langt» til serveringsbordet syntes jeg, og konkluderte med at jeg ikke orket å reise meg å gå dit og så stå i den lange matkøen.

Jon Kristens returmat hadde jo kun hatt et kort mageopphold så jeg lukket øynene og tømte i meg -tallerkenen. Jon Kristen inntok sin tilvante soveposisjon på gulvet i en krok.

Vi hadde tapt så mye tid at det var uaktuelt å leie madrass for en lengre hvile. Vi valgte å sove med hodene på bordet, hvor lenge er ukjent, men det var utvilsomt ingen tilstrekkelig eller god hvile.

Det var mørkt da vi satt ut på nest siste etappe. Heldigvis hadde hvilen gjort Jon Kristen godt og han var i bedring.

Fram til siste kontrollen før mål var det ca 74km. De første 30km av etappen er svært kupert med stigninger opp mot 10 %, slike merkes selv om bakkene var av de kortere slagen .Det gikk rolig frammover. Rittet satt nå følbart i bein og bakstuss, men hvilen hadde vært god restitusjonsmessig og min form var utrolig bra rent styrkemessig. De siste smertestillende og betennelsesdempene preparatene var delt og konsumert

Da terrenget svakt begynte å helle nedover steg lykkefølelsen samtidig som morgenlyset bar fram en himmel knapt med skyer. Hellende terreng, god temperatur og lette tråkk uten oppsprut fra rytteren foran, det var bare for godt til å være sant, og det var definitivt sløvende på oppmerksomheten. Vi var nå inne i det fjerde døgnet og jeg hadde kun at 5 timer kvalitetssøvn samt noen udefinerte minutter med hodet på diverse bord, de andre hadde neppe fått seg mer hvile enn det. Tiden var moden for hallusinasjoner.

Plutselig ble jeg var at vegkanten formelig reiste seg i været og skjøv meg ut mot venstre i kjørebanen. Jeg vek unna og ulykkeligvis hadde Leif posisjonert seg på min venstre side. Det ble velt på Leif, med slag og skrubbsår. Heldigvis hadde farten ikke vært høy. Vi rastet umiddelbart, mat og niste og litt hvile. Jeg fant meg et mykt steingjerde og sovnet prompte, det ble noen minutter her og.

Vi inntok en landsby, en riktig liten en, noen mil før Dreux. Der løypa gjør en 90grades høyeresving og hvor de steker det herligeste bakverk tidlig hver fredags morgen. Er man riktig heldig står et lystig ektepar med engangskrus og termoser med kaffe som de begeistret spanderer på alle som trør sykkel med all verdens courage. Vi hyllet oss med innkjøpt bakverk og skyllet ned med kaffe. Ikke alle i samme køen, så det tok litt tid. Jeg la meg tilbake på et brosteinsbelagt trangt fortau og sovnet på et blunk.

På siste strekket inn til kontrollposten kom vi fra hverandre. Det ble kjørt tidvis raskt i grupper som dannet seg. Det var noe motvind og godt å ligge i en større gruppe igjen.

Jeg logget inn i Dreux kl 10:15

Vi samlet oss rundt maten, og etter avsluttet måltid fikk vi øye på Otto som nettopp hadde ankommet. Han bar preg av en tøff reise. Nakkemuskelen var tydelig overanstrengt slik at hodet hang ned og hvilte med underkjeven mot brystet. Synet var også kleint da han hadde mistet kontaktlinsene. Helt utrolig at han hadde greid turen i slik forfatning. Der bor en utrolig viljestyrke i den mannen. Det var på alle måter bra at vi fikk kontakt med Otto igjen etter at han forlot oss for ca 600 km siden. Han trodde nemmelig at han var i mål der vi var i Dreux., og det hadde vært surt å avslutte en etappe før mål.

Leif gikk seg en tur til legesenteret, og fikk noe ventetid der.

Arne og Jon Kristen valgte å dra, mens Otto og jeg ventet på Leif mens han ble doktorert for slagskaden og riftene.

Til mål var det ca 70km med et relativt lite kupert terreng. Vår 90- timersfrist utløp kl 16:50

Vi hadde kontroll over tiden og trengte ikke forhaste oss. Otto hadde alvorlig vansker med å se noe særlig langt foran sykkelen, og i en liten rundkjøring i en landsby så han ikke fortauskanten ved utkjørselen og dundret i bakken. Der og da observerte vi ingen skader, og han kunne greit fortsette. Vi tre holdt stort sett følge inn til mål.

Det var lange køer for innstempling og godkjent ritt. Jeg fikk takket Leif for følget og forlot stadion. Nå var målet et langt bad og noe søvn. Den fulle nattesøvnen fikk vente, men noen timer på øret var en nødvendighet.

Ved hotellet stod Helge og tok i mot meg og sykkelen. Den vasket han og vi gjorde avtale om å spise middag kl 20 på en kinarestaurant vi hadde god erfaring med. Helge skulle organisere og vekke oss alle. Han hadde tross alt kommet i mål for gode 16 timers siden.

Jon Kristen ble vekket til middagen fra den dypeste søvn i badekaret; heldigvis svært korte badekar på dette hotellet

Ettertanker

Årets PBP hadde høyest deltakerantall av alle år, med 5160 startende. Av disse brøt  1430 eller 27,7 % , også det rekord, ca dobbelt av vanlig. De norske representerte med 22 deltakere hvorav 2 kvinner; 18 fullførte. I vår gruppe med 8 deltakere var det ingen som brøt.

Noen hadde formulert sine forventninger for løpet, og ingen var skuffet da vi sammenfattet våre erfaringer og følelser ved middagen fredag kveld etter løpet.

Bilder og annen tekst kan dere finne på websiden, http://www.cyclopedia.no/pbp07/ som Jens opprettet. Der er også litt info fra kvalifiseringsrittene.

Hilsen

Petter Fersnes , vinteren 2007